Ny EU-kamp seiler opp i Norge

Norge har som kjent sagt nei til medlemskap i Europaunionen to ganger, første gang i 1972 (det daværende EEC). Siden Folkeavstemningen i 1994 har meningsmålingene stort sett ligget på mellom 55 og 60 prosent nei, men den siste tiden har ja-siden økt sin oppslutning - og det har vært flere meningsmålinger med overvekt på ja-siden.

Mange nei-folk var misfornøyde med den åpent borgerlige sentrumsregjeringen – selv om den besto av partier som hadde vært mot EU-medlemskap i 1994. Sentrumsregjeringen var unnfallen i forhold til EU (tilpassede sig, red.), men ikke noe lokomotiv i EU-tilpasningen. Den nye sosialdemokratiske regjeringen er annerledes og langt mer aktiv i forhold til Brussel; det har altså oppstått en ny situasjon etter regjeringsskiftet.

Det sosialdemokratiske regjeringspartiet har lagt et løp for å få Norge inn i EU. Først skal opinionen mykgjøres(blødgøres, red.). De norske statsrådene drar til Brussel - for å sitte på gangen. EØS-avtalen (Norges tilknytning til Det indre marked), som ble kuppet igjennom i 1992 ble først framstilt som et godt og varig alternativ til EU, mens den i dag brukes av de samme kreftene som argument for at Norge har mistet innflytelse og derfor må bli fullt medlem i Unionen!

Situasjonen skal oppfattes slik at ingenting er viktigere i norsk politikk enn EU, og der må vi sitte på gangen, må vite!

Sentralstyret i Arbeiderpartiet (AP) (det norske Socialdemokrati, red.) har vedtatt forslag til en ny programformulering som skal gi "handlefrihet" i forhold til EU. Det vil med stor sannsynlighet bli vedtatt på AP-landsmøtet i november. Argumentasjonen er at Arbeiderpartiet og Norge ikke må binde seg til folkeavstemningsresultatet fra 1994, «fordi utviklingen i EU går så fort». Ja-siden ønsker handlefrihet til å søke medlemskap i Den europeiske union, men visstnok bare dersom situasjonen i EU og endring i opinionen i Norge skulle gi grunnlag for det.

Da gjelder det naturligvis å «endre opinionen».

Arbeiderpartiets landsmøte kommer til å bli avgjørende for neste medlemskapsdebatt. Det er på sett og vis etappe 1. Etappe 2 er stortingsvalget høsten 2001. Det er enormt viktig at det blir minimum en tredjedel nei-folk på Stortinget, ettersom disse med grunnloven i ryggen kan blokkere for en suverenitetsavståelse.

Det neste avgjørende slaget kan komme i neste stortingsperiode. Og ledende krefter på ja-siden mener at det skal være en folkeavstemning om Norge skal søke om medlemskap, og ikke om resultatet av forhandlingene. Det ligger også forslag inne om endring av Grunnloven slik at suverenitetsavståelse skal bli enklere å få igjennom i nasjonalforsamlingen.

En ny EU-kamp kan gi de samme problemene som i Danmark med en markert ytre høyreside. I Norge er det en klar styrke at Nei til EU er den desidert førende bevegelsen på nei-siden, mens det i Danmark finnes flere ulike nei-organisasjoner. Nei til EU er basert på et klart antirasistisk grunnlag. Nei til EUs program understreker velferd, likeverd, miljøvern og solidaritet med den tredje verden som grunnlaget for den norske EU-motstanden. Det er et verdigrunnlag som er fremmed for det ytre høyre slik som Fremskrittspartiet.

Det er veldig viktig at Nei til EU fortsatt er den drivende kraften. Vi kan ikke overlate EU-spørsmålet til partiene. Det ville også gi Fremskrittspartiet større spillerom.

Å styrke folkebevegelsen Nei til EU er å gi dem mindre spillerom.

Alliansene i den kommende EU-kampen vil være både noen gamle og noen nye. Det må satses på den gamle fronten vi hadde i 1994, og som omfattet borgerlige partier som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre (erklæret venstreorienteret parti, red.). Men fronten må også utvides: Det har skjedd mye når det gjelder kamp mot privatisering, vi har fått organisasjoner som Nettverk mot Markedsmakt og Aksjon for Velferdsstaten - som begge er organisasjoner med mange fagforbund som medlemmer og et grunnlag lignende det som Nei til EU har (minus EU-spørsmålet). Den neste kampen mot norsk medlemskap i EU vil i større grad enn i 1972 og 1994 være preget av forsvar for faglige og sosiale rettigheter.

Den vil dermed få et tydeligere preg av klassekamp ved siden av og i tillegg til kampen for nasjonal suverenitet.

Et hovedtema i Norge denne høsten vil komme til å bli utviklingen av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og Norges forhold til denne. Dette er også et spørsmål som ja-siden vil bruke aktivt for å få Norge inn i EU. Derfor er det ett av satsningsområdene for Oslo Nei til EU, som vil arrangere en stor konferanse med internasjonale gjester den 21.oktober om dette emnet.

En av de avgjørende faktorene, også for tidspunktet når en ny medlemskapsavgjørelse kommmer, er utviklingen av den Økonomiske og Monetære Union. Felles mynt og felles økonomisk politikk er et stort steg (skridt, red.) fremover i unionsbyggingen. Ikke minst vil den kommende folkeavstemningen i Danmark 28.september være viktig både i EU og for Norge. Skulle det gå så galt at det blir et ja til Euroen i Danmark og deretter i Sverige, tror jeg veien er kort for ja-siden til virkelig å sette medlemskapsspørsmålet på den norske dagsorden igjen. I Nei til EU i Norge holder vi pusten, og håper alle nei-folk i Danmark kommer seg til stemmeurnene den 28.september!